Min Historie Del 3!

Del 3 er en litt annen versjon enn del 1 og del 2, men igjen så håper jeg det kan åpne øynene til enkelte av dere som går igjennom ting som jeg har vært igjennom, dette blir en fortsettelse av Del 2, så kun de av dere som har lest Del 1 og 2 vil forstå hvorfor det er deler av historiene. 

Året var 2008 å Marius var borte, min engel, mitt alt. Jeg begynte på skolen igjen etter å ha hatt litt ekstra fri på grunn av hans bortgang, da jeg kom tilbake på skolen ville selvfølgelig folk snakke med meg, men jeg hadde ikke ord jeg klarte rett og slett ikke å åpne kjeften for å si noe som helst i det hele tatt. Så skole dagene gikk til at jeg gjorde det jeg skulle i timene, lekser og studier ellers bare satt jeg der med ipoden på full guffe med proppene i øra. Jeg begynte å rispe meg selv, eller kutte meg for å si det rett ut.. Dette var da min måte å føle noe som helst, for etter Marius's bortgang klarte jeg ikke å føle noe, det var som at alle mine følelser var totalt borte å alt jeg kunne føle var tomhet, det var ingen glede, ingen sorg, ingen smerte, ingen sinne... Ting var helt grått for meg å ikke hjalp det at jeg var et mobbeoffer i tillegg. Dagene mine gikk til musikk, tegning og kutting det var ingen ting som fikk meg til å føle noe å det var en sang som konstant gikk på loop ''GOODBYE BEAUTIFUL DAY''  Musikk videoen til den sangen var konstant på da jeg var hjemme. Månedene gikk å jeg begynte å henge med folk som også drev på med kutting å dritt, samtidig utviklet jeg Anoreksia å endte opp på 32 kilo (skrevet om før). Livet mitt ble aldri som det var ment til det året å ting var rett og slett bare dritt hele tiden. Jeg hadde problemer med å finne glede i hverdagen, etter 6 måneder snakket jeg for første gang på skolen. Jeg satt i samfunnsfag timen å hadde glemt blyant spisseren min hjemme så jeg snudde meg mot en kompis å spurte om jeg kunne låne hans, å helt ut av det blå begynte han å grine for så å si ''Jeg har savnet å høre stemmen din, jeg er så glad for at du endelig snakket til meg'' å der så jeg at jeg hadde 1 venn som var glad i meg å var der for meg, men å fortelle om hva som faktisk hadde skjedd turte jeg ikke, så det eneste folk fikk vite var at min bestevenn var død, men grunnen visste ingen. Årene gikk å spisingen ble ikke bedre, heller ikke kuttingen til tider var det så ille at jeg måtte bruke genser og bukse på sommeren på grunn av alle kutta på beina, magen, armene og brystet... Frem til jeg selv ble 18 år, da tok jeg min første tatovering å følelsene i kroppen begynte å komme tilbake, jeg fant ut at jeg fikk utslipp på det som var vondt å at jeg fikk en rolig behagelig følelse i kroppen mens jeg ble tatovert, etter jeg var ferdig følte jeg at alt stresset i kroppen hadde sluppet taket litt å jeg fikk en go natts søvn. Der kom min avhengighet for tatoveringer å jeg sluttet å kutte meg selv da jeg fikk utslipp på smerten fra nålene i stedet for. Vi finner alle vår måte å takle sorg på eller stress for den saks skyld å min er på et tattoo studio. Enda den dag i dag har jeg vondt i hjertet etter det som skjedde med Marius å når det er som verst, tegner jeg opp et design å bestiller meg time. Noen bruker spa behandling å føler at det fungerer å jeg unner et hvert menneske å finne en positiv måte å få ut sin smerte eller sin stress på. For meg finnes det ikke noe bedre enn musikk og tatovering for å slappe helt av. Så til alle foreldre som har barn eller alle som kjenner noen som har det vanskelig, det beste dere kan gjøre er å være der for dem å hjelpe dem med å finne en måte å takle ting på. 



 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

missjohansen

missjohansen

23, Lørenskog

Kategorier

Arkiv

hits