Min Historie Del 6.

Denne delen av historien tar plass i 2014 da jeg mistet den eneste mannspersonen jeg har hatt i livet mitt siden jeg ble født. Min kjære onkel ble syk i 2009 å allerede da tok jeg en tatovering om han som viste hvor glad jeg var i han, da han så den ble han ordentlig glad å jeg var skikkelig stolt over tatoveringen å for å se hans reaksjon til den. Mens hans datter på den andre siden var drit forbanna på meg å mente at jeg oppførte meg som om onkel allerede var død.. opp igjennom årene har han vært inn og ut av sykehus mer enn jeg kunne telle å til slutt kunne han hverken snakke, gå, spise, drikke eller noe selv å jeg husker at vi gjorde oss klare mentalt for at han skulle få slippe. I september 2014 ble det sagt at han ikke kom ut av sykehuset igjen å alle dro for å besøke han, da jeg skulle ta toget til sykehuset fikk jeg en tlf samtale fra mamma som startet med "sitter du" da kjente jeg at hele min verden raste sammen på en og samme tid "han er borte ikke sant?" Svarte jeg tilbake å hun sa "ja", jeg klarte ikke å si mer så jeg la på, jeg ble sittende å tårene bare fosset nedover fjeset mitt å jeg knakk totalt sammen, alle minnene gikk som et lyn foran øynene på meg å jeg var brutt ned totalt. Den lille verden jeg hadde klart å bygge opp forsvant med et blunk etter den telefon samtalen, onkel var borte. Hver sommer hadde jeg vært hos han, helger når vi hadde muligheten, han var barnevakten min, vi plaget mamma med å spise ekstra hvitløk bare for moroskyld, vi var på DDE konsert sammen, vi danset sammen, jeg kunne snakke med han om absolutt alt å han forstod meg, han lærte meg å svømme, han var med meg på stranden, han var onkelen min, en farsfigur, en venn... å han var borte. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, å jeg gjorde noe man absolutt ikke bør gjøre når man sørger, jeg tok til flaska å fikk i meg hele alene... Begravelsen var så vakker, helt nydelig, men jeg klarte ikke engang å se på kisten før jeg knakk sammen, i den vakre kisten lå min vakre onkel. Jeg visste at han har det bedre der han er nå, men jeg skulle ønske at han aldri ble syk.. tatoveringen min tok meg 2 år før jeg klarte å sette på Dødsdatoen hans, når jeg satt i stolen å fortalte tatovøren datoen så knakk jeg sammen, men hvem kunne jeg snakke med om slike ting? Marius var borte å nå var onkel borte også. Å jeg er livredd for å miste de jeg har rundt meg nå. 
 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

missjohansen

missjohansen

23, Lørenskog

Kategorier

Arkiv

hits